Hva er aseksualitet og aromantisisme?

Før jeg hopper inn i anbefalingene mine tenkte jeg å benytte et par avsnitt til å opplyse litt om hva aseksualitet og aromantisisme innebærer. Det er mye feilinformasjon ute å går som fører til mange uheldige holdninger.

Denne delen fokuserer mest på aseksualitet fordi det er det jeg kjenner til best.

Håper dette oppklarte noe til de som er nye til dette temaet! Har du noen innspill eller kanskje formulerer du deg annerledes enn meg: ta til kommentarfeltet! 👇

Legg igjen en kommentar

Mine anbefalinger

Tv-serier

Koisenu Futari er en japansk, åtte episoders tv-serie om livet til to voksne, aromantiske-aseksuelle karakterer som velger å bo sammen for å få fred fra samfunnets press om å gifte seg og få barn.

Karakterene er nok så ulike og framstiller to ulike virkeligheter innenfor aroace spektrumet. Den kvinnelige hovedkarakteren, Sakuko, oppdager at “aroace” er en valgmulighet og bruker mye tid på å oppdage hva dette betyr for henne. Den mannlige hovedkarakteren, Saturo, har allerede identifisert seg som aroace en stund og skriver blogg om dette og de som han brenner for - kvalitetsgrønnsaker.

Når Sakuko flytter inn hos Saturo skaper det likevel gnissinger. Ulike grenser blir testet og etablert, og sannheter utfordret. Serien handler om levde virkeligheter på aroace spektrummet og er tematisk til det hele veien. Serien har en lykkelig slutt og legger stor vekt på at det viktigste du kan gjøre i livet er å velge det som gjør deg lykkelig.

Det er en serie fylt av håp og aksept.

Bøker

Skrevet av Alice Oseman som en refleksjon om hennes erfaringer som aromantisk-aseksuell, er Loveless en bok som definitivt kan resonere med ungdom og det å oppdage at du ikke er helt på linje med venner eller medstudenter når det kommer til kjærlighetslivet ditt.

Boken handler om Georgia som begynner på universitetet og innser at hun aldri har vært forelsket, kysset noen eller hatt et crush. Planen hennes er å endelig få alle disse erfaringene som virker så lette for alle andre. Det er fram til hun oppdager frasene “aseksuell” og “aromantisk.” Georgia legger ut på en reise for å finne seg til rette med hennes nye identitet.

Jeg syns denne var veldig bra hvis du er relativt ny til temaet og ønsker en lettlest, høy-tempo bok med en aroace hovedkarakter. Ellers vil jeg kategorisere boken som “samtids ungdomsdrama.” Jeg er selv ikke så veldig glad i akkurat det i bøker, så det var deler av boken jeg elsket og deler jeg ikke likte like mye. For meg var det fokuset på Georgias identitet som var det mest interessante.

Tegneserie

Is love the answer? av Uta Isaki er en manga om Chika som oppdager at hun er aseksuell (og aromantisk) når hun blir kjent med en ny gruppe mennesker på universitetet. Etter å ha brukt år på å høre på vennene si at “hun bare har ikke møtt den rette personen” og lure på om “kjærlighet er svaret?” innser Chika at det kanskje ikke er et så svart-og-hvitt svart på spørsmålet som hun har trodd.

Boken framstiller flere virkeligheter på aseksualitets spektrummet og problematiserer blant annet den rettslige betydningen av familie og romantiske forhold og hvilke rettigheter og utfordringene de statusene medfører når man er i skeive forhold.

Sakprosa

Det er mye misinformasjon om aseksualitet. Likevel, er det et sentralt tema om hvordan vi ser på forhold, samtykke og ikke minst, maktstrukturene som ligger til bunns i samfunnet. Derfor ville ikke denne listen være komplett uten en sakprosa bok. Denne fokuserer spesifikt på svarte, aseksuelle personer som ikke opplever noen form for seksuell tiltrekning og har USA som kontekst.

Refusing Compulstory Sexuality er en bok som framhever acefobiske holdninger i samfunnet. Den fokuserer på interseksjonelle identiteter, spesielt rasismen som har definert svarte kvinner som både hyperseksuelle og aseksuelle på samme tid. Boken diskuterer hvit overmakt, patriarkiet, kapitalismen og hvordan disse maktstrukturer opprettholder hverandre, queerfobiske og rasistiske holdninger.

Egentlig a “must read!”

Noen sitater jeg liker:

“(…) seeing the world through the prism of compulsory sexuality, asexuals must be lacking in joy and satisfaction, intimacy and connection, emotional intelligence, maturity, sanity, morality, and humanity.” → Selvfølgelig er ikke dette sant!

“Discourse and educational resources about asexuality often work to reassure readers that some asexuals still engage in “normal” amounts of sex for an array of reasons, regardless of their actual relationship with sexual attraction and desire, and many of those reasons are not about the asexual’s needs but their sexual partner’s gratification and comfort.”

“A significant and integral part of acephobia is the stubborn refusal to recognize asexual people as authorities on our own lives, as knowers of our own sexuality. This is what British philosopher Miranda Fricker calls epistemic injustice, “a wrong done to someone specifically in their capacity as a knower.” More pointedly, it is what Fricker has termed as testimonial injustice, a type of epistemic injustice that “occurs when prejudice causes a hearer to give a deflated level of credibility to a speaker’s word.” Ultimately, it means that allosexuals feel entitled to attempt rebuttals against any claims we make regarding both our asexuality and the impact of acephobia on our well-being. Their self-imagined, self-appointed position as unchallenged epistemic authorities and our perceived lack of credibility as knowers gives them undue confidence in their ability to make determinations about our reality, even when they have nothing to couch their counterarguments in aside from personal bias, pseudoscience, and false superiority.”

Andre titler eller karakterer verdt å nevne:

• Alice, Let’s Talk About Love (aseksuell hovedperson, w\w, w\m 📘

• Mine-Kun is Asexual av Uta Isaki (aseksuell hovedperson, w\m) 📘

• Andrew, Don’t Let the Forest In (aseksuell hovedperson, m\m ) 📘

• Cash, Heartbreak High (aseksuell, en av hovedpersonene, m\m) 🎬

• Isaac, Heartstopper (aseksuell, bi-karakter) 🎬📘

• Raphael Santiago, Skyggejegerne (aseksuell, bi-karakter) 📘🎬

• Katrin, The Hanging Bones (aroace hovedperson) 📘

Nyheter! Det er et nytt aseksualitets flagg på fære!

Ashabi's Substack

It's Official - Here's the New Asexuality Flag; Final Updates and Thoughts

Since launching the first iteration of the New Asexuality flag I purposed on April 6th, and then April 18th, I’ve received an overwhelming amount of commentary. Yet again, many [most white] queer people who’ve only started to care & pay attention to this have shared their frustrations around this change. Not only have they expressed frustration, but a l…

Read more

a month ago · 112 likes · 29 comments · Ace In Grace

Fortellingen er inspirert av polske folkeeventyr, har en magisk skog som antagonist, og en sakte brennende romanse med en eldgammel trollmann (vi snakker 150 år, kunne han vært Edward Cullen?) som er tvunget til å “kidnappe” en ung jente hvert 10ende år av en grunn jeg ikke husker og ikke har kommet til.

Hovedpersonen, Agnieszka, lever i en liten landsby kalt Dvernik fram til hun blir valgt som den nye ofringen til Dragen, en innesluttet trollmann som ikke oppfostrer til beundring. Innbyggerne i regionen har akseptert at de mister en jente hvert tiende år i bytte mot beskyttelse fra Skogens mørke krefter.

"He protects us against the Wood, and we’re grateful, but not that grateful,” beretter Agnieszka i denne sammenhengen på side 1.

Abonner

Det jeg husket best fra boken er skogen, og spesielt slutten av fortellingen når hovedpersonen vår, Agnieszka, går inn i den for å løse et problem der. Jeg husker denne delen av boken fordi den brøt med noen av forventningene mine. Der jeg forventet at A førte til B og boken sluttet, ble det utdypelser og omveier og plutselig måtte enda en hindring løses for at vi skulle komme oss helskinnet til slutten av historien. Jeg klager ikke på å få en lengre bok fordi jeg elsket denne boken. Jo mer, jo bedre?

Karakterer

Agnieszka er en modig hovedkarakter som feiler mye av det vi anser som “kvinnelige ferdigheter” - matlaging, rengjøring, å holde seg selv ren og framstå på en akseptabel måte. Et par er grundinge skill issues, andre er et magi issue. Hun er nok så naiv når det kommer til kjærlighet, men det er kultur-begrunnet. Du skulle gifte deg og først da fikk du vite om hva som skjer på bryllupsnatten og får tildelt tips av din mor. Hun har også et eget talent med å havne i trøbbel. Hvor mange ganger kan du spontant velge “feil” løsning?

Agnieszka velger det ofte i et forsøk på å få til det som er rett, og hvis det kan få en dårlig twist - gjett om det får det! Jeg tror noen kan oppleve Agneszka som en lite likbar karakter på grunn av dette, men jeg syns det gir en slags trollsk følelse til karakteren. Det ligger ugler i mosen.

Agnieszka er ikke den eneste karakteren hvor arketype forventningen er snudd på hodet. Dragen er forventet å være slem og egoistisk, men er han egentlig det? Og prinsen, han som skal være full av tapperhet og gode manerer, er en oppskrytt drittsekk.

Motivasjon: ensomhet

Det som har overrasket meg mest ved å lese denne boken på nytt så langt er hvor mye den er motivert av ensomhet. Agnieszkas mål med å unnslippe Dragen og tårnet hans hvor hun er tvunget til å leve for ti år er motivert av ensomhet. Hun er alene der, og alle hun kjenner (familien hennes og ei venninne) er i Dvernik. Hun vil tilbake fordi hun er lei av å må klare alt på egen hånd.

Stemme og struktur

Boken har en unik stemme og er definitivt ikke den letteste å lese. Jeg slet med den en del da jeg leste den første gang og tror derfor ikke det er rart at jeg plukker opp nye ting som fløy over hodet på meg når jeg leser den nå.

Det er mye tilbakeblikk i en form av et slags info dumping. Men på et vis fungerer det for meg. Scenen etableres, vi trekkes tilbake i tid for å utdype det som skal skje, og pang nå skjer det noe i nåtiden igjen. Det er mye historie som skal inn for å gi nok kontekst til at det som skjer nå oppleves verdt å følge med på. På dette viset føles boken veldig veldig lang også. Den er på ca. 500 sider, men vi får vite så mye så fort at seks kapittel inn lurer jeg på om jeg snart er ferdig etter hvor mye informasjon jeg har tatt inn (det er 30 kapitler igjen).

På et annet vis oppleves boken også som om den utvikler seg sakte til tross for at det er mye som skjer. Det er definitivt et skille fra bøker som publiseres i dag og hvor stramme de skal være med å alltid flytte plottet framover og ikke fylle inn noe unødvendig. Jeg syns en del av scenene er noe gjentagende så langt selv om hver gir Agnieszka en minimalt forandret innfallsvinkel på det hun prøver å oppnå (å rømme hjem). Hun prøver noe nytt-ish flere ganger i samme kapittel.

Det er mye hardere å oppdage scene strukturen fordi den føles ut som [en scene [inne i en større scene] mange ganger.] Det er ikke like klart som i nyere bøker, syns jeg. Jeg liker og misliker det. Jeg liker det fordi boken oppleves mer uforutsigbar og derfor blir det noe som trekker meg inn. Jeg liker det ikke fordi jeg ikke alltid klarer å holde styr på hvorfor Agniezka gjør som hun gjør. Hun har vanligvis et lite mål av noe slag, men jeg undrer litt hvordan det får henne nærmere eller lengre vekk fra det større målet. Man må følge med og tenke selv for å henge godt med. Kanskje det er noe sannhet i at bøker er skrevet for et svakere oppmerksomhetsspenn nå, og at mange har svakere evner til å tenke analytisk om bøker?

Framover seg jeg fram til å passere flere av mine favoritt sitater fra denne boken og komme enda lengre inn i historien.

Har du lest Uprooted? Har du tenkt å lese den?

Hva syns du om boken?

Er du enig eller uenig i noe av det jeg har nevnt?

Legg igjen en kommentar